Den 13 desember 2007 ble Lisboa-traktaten signert

Hva er en traktat?

EU er dypt forankret i rettstatsprinsippet. Dette innebærer at alt EU gjør, og alle lovforslagene som blir vedtatt av EU, har utspring i lovgivning. Denne lovgivningen kommer i form av traktater, der medlemsstatene i EU har gått sammen og blitt enige om et felles juridisk rammeverk som fastsetter reglene for EUs institusjoner, hvordan beslutninger fattes, og på hvilke områder de gjelder, samt forholdet mellom EU og medlemslandene. Totalt har det siden den første traktaten, Paris-traktaten fra 1951, blitt ratifisert 11 traktater som har formet det vi i dag kjenner som EU. Disse har gjort store og mindre endringer i EUs virkemåte, fra Romatraktaten (les mer om det i en tidligere historiesak her) som opprettet Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF), til Maastrichttraktaten (som du kan lese mer om i en annen tidligere historiesak her) som omdannet Det europeiske felleskap (EF) til Den europeiske union (EU). Gjennom de ulike traktatene har EU beveget seg fra å være en begrenset kull- og stålunion for de seks opprinnelige medlemslandene, til i dag å være en tett integrert politisk union av 27 medlemsland, med blant annet med en egen valuta og pengepolitikk (for Euro-landene), en ambisiøs klimapolitikk, og felles sikkerhets- og utenrikspolitikk. 

Lisboa-traktaten blir til

Den siste traktaten til å bli vedtatt, Lisboatraktaten, er den som i dag har mest å si for hvordan EU fungerer. Mot slutten av 90-tallet forberedte EU seg på omfattende utvidelser, da 12 hovesakelig øst- og sentral-europeiske stater på 2000-tallet skulle inn i unionen, og man skulle gå fra 15 til 27 medlemsland. Derfor ble det ansett som nødvendig å gjøre tilpasninger i EUs struktur og virkemåte. Amsterdam-traktaten fra 1997 og Nice-traktaten fra 2001 startet prosessen, og Lisboa-traktaten sees gjerne på som fullbyrdelsen. 

Endringer i lovgivningsprosessen – den alminnelige lovgivningsprosedyren etableres

Blant de mest omfattende endringene Lisboa-traktaten medbrakte var at medbestemmelsesprosedyren, der EU-lovgivning krever enighet mellom både Europaparlamentet og Rådet for den europeiske union, ble til den alminnelige lovgivningsprosedyren. Som følge av Lisboa-traktaten er dette blitt prosedyren som brukes for flesteparten av EUs nye lover. Listen over saksområder der medlemsslandene har blitt enige om å bruke den alminnelige lovgivningsprosedyren ble altså kraftig utvidet med Lisboa-traktaten. For å komme til enighet under den alminnelige lovgivningsprosedyren, kreves det i Europaparlamentet simpelt flertall, altså at mer enn 50% av EU-parlamentarikerne stemmer for forslaget. I Rådet kreves kvalifisert flertall, som vil si minst 55% av medlemsstatene, som representerer minst 65% av befolknigen i EU, også dette er en endring fra tidligere. EU-parlamentet, som velges direkte av unionens over 400 millioner innbyggere, er dermed likestilt med Rådet som lovgivende organ når unionen vedtar mesteparten av sine lover. Selv om Europakommisjonen beholdt eneretten på å legge frem lovforslag, introduserte Lisboa-traktaten også et «borgerinitiativ», der EUs borgere gjennom å samle 1 million underskrifter med deltakelse fra minst syv ulike medlemsland, kan kreve at Kommisjonen tar stilling til et lovforslag. Summen av disse endringene har gjort EU mer demokratisk, gjennom å gi mer makt og medbestemmelse til Europaparlamentet, samtidig som EU har blitt mer fleksibelt og lettere kan komme til enighet på et bredt spekter av områder. 

Det europeiske råd formaliseres og får egen president 

Lisboa-traktaten gjorde også Det europeiske råd til en offisiell institusjon, med en egen president. Tidligere hadde dette vært en uformell samlingsplass for EU-landenes stats- og regjeringssjefer å møtes. Nå ble det EUs syvende offisielle institusjon, med faste møter minst to ganger i halvåret. Det europeiske råd har ansvar for å sette EUs overordnede prioriteringer, og har samtidig blitt en viktig arena for å løse store utfordringer i EU, som blant annet COVID-pandemien og Russlands fullskala invasjon av Ukraina. Siden 1 desember 2024 har António Costa vært president for Det europeiske råd. Han innehar vervet for en periode på to og et halvt år, med mulighet for én gjenutnevnelse. 

EU får formelt sin egen utenrikstjeneste 

Det europeiske råd har også ansvar for å utpeke EUs høyrepresentant for utenriks- og sikkerhetspolitikk. Denne stillingen, som i dag bekles av Kaja Kallas, fikk også en styrket posisjon gjennom Lisboa-traktaten, blant annet gjennom opprettelsen av EUs utenrikstjeneste, som du kan lese mer om her. Høyrepresentanten leder utenriksministermøtene i Rådet og er samtidig visepresident i Kommisjonen. 

EU får juridisk personlighet – kan signere internasjonale avtaler 

Lisboa-traktaten ga EU juridisk personlighet, som blant annet muliggjør at EU kan signere internasjonale avtaler. Dermed har EU blant annet kunnet bli part til Paris-avtalen, der EUs medlemsland sammen jobber for klimakutt (dette kan du lese mer om i vår nettsak om COP30 her). Dette har gjort at EU mer effektivt kan addressere klimakrisen, og snakke med én stemme i internasjonale klimaforhandlinger. 

EUs charter om grunnleggende rettigheter blir juridisk bindende 

Lisboa-traktaten gjorde også EUs charter om grunnleggende rettigheter til et juridisk bindende dokument. Charteret ble undertegnet i 2000, og slår fast de viktigste sosiale, politiske og økonomiske rettighetene til EU-borgere og personer som bor innenfor unionens grenser. EUs charter er i overenstemmelse med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, men er to ulike dokumenter. Dette kan du lese mer om i en tidligere historiesak her.