1. januar 1999: Euroen blir til virkelighet
I januar i år er det 27 år siden euroen ble lansert. Innføringen av en felles valuta har gitt mange fordeler, blant annet ved å gjøre det enklere for bedrifter å handle på tvers av landegrenser, legge til rette for at folk kan reise, bo, jobbe og studere i utlandet, og ved å bidra til stabile priser. Men hvordan startet det hele egentlig?
Fra idé til felles valuta
Allerede ved toppmøtet i Haag i 1969 ble statslederne i det som da het De europeiske fellesskap (EF) enige om et nytt mål for den europeiske integrasjonsprosessen: en økonomisk og monetær union (ØMU) innen ti år. Oljeprisfallet og de økonomiske krisene på begynnelsen av 1970-tallet førte imidlertid til at utviklingen stoppet opp. Mot slutten av 70-tallet fikk man likevel på plass en mekanisme, det europeiske valutasystemet (ESM), som bidro til å stabilisere de europeiske valutaene i forhold til hverandre. Da arbeidet for å etablere Det indre markedet startet i 1985, ble det klart at et felles marked ikke kunne fungere optimalt før man fjernet transaksjonskostnadene som fulgte med valutakonvertering og usikkerhet knyttet til valutakursendringer.
I 1988 opprettet Det europeiske råd en komité ledet av Jacques Delors, daværende president for Europakommisjonen, for å utrede hvordan ØMU burde gjennomføres. Delors-rapporten, som ble lagt fram året etter, foreslo en tretrinns innføring av eurosamarbeidet. Rapporten understreket behovet for bedre samordning av landenes økonomiske politikk, bindende budsjettregler, og opprettelsen av en uavhengig sentralbank med ansvar for pengepolitikken: Den europeiske sentralbanken (ESB).
Med Delors-rapporten som utgangspunkt besluttet Det europeiske råd i Madrid i 1989 å iverksette den første fasen av ØMU: fri bevegelse av kapital. I desember samme år begynte arbeidet mot en mellomstatlig konferanse for å gjøre de nødvendige traktatsendringene. Dette arbeidet munnet ut i Maastricht-traktaten, som ble inngått i 1991 og trådte i kraft i 1993.
Traktaten fastslo at ØMU skulle innføres i tre faser:
- Fase 1: Fri bevegelse av kapital mellom medlemsstatene.
- Fase 2: Økt samordning av medlemsstatenes økonomiske politikk og styrket samarbeid mellom sentralbankene.
- Fase 3: Innføring av felles pengepolitikk og euroen som valuta.
Det var den tredje fasen som startet 1. januar 1999, da euroen ble innført som en «usynlig valuta». Først i 2002 ble de første euromyntene og sedelene tatt i bruk. Overgangen til tredje fase forutsatte at medlemslandene oppfylte konvergenskriteriene, blant annet knyttet til inflasjon, rente, budsjettunderskudd og statsgjeld. Budsjettreglene skulle være bindende, og dersom medlemsstater brøt dem, kunne de ilegges sanksjoner. Ansvaret for pengepolitikken ble overført til Eurosystemet, bestående av ESB og de nasjonale sentralbankene i eurolandene. ESB ble opprettet i 1998 og har hovedkvarter i Frankfurt.
Ved oppstarten i 1999 besto eurosonen av 11 land: Østerrike, Beliga, Finland, Frankrike, Tyskland, Irland, Italia, Luxembourg, Nederland, Portugal og Spania. I dag omfatter eurosonen hele 21 land, med Bulgaria som siste medlem fra 1. januar 2026.
