75 år siden undertegnelsen av Paristraktaten

Den 18. april var det 75 år siden Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Nederland, Belgia og Luxembourg signerte Paristraktaten, som opprettet Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF). Traktaten trådte i kraft 1. januar 1952. Dette var den første forløperen til Den europeiske union og markerte begynnelsen på det europeiske samarbeidet slik vi kjenner det i dag.

Historisk bakteppe: Hvorfor et kull- og stålfellesskap?

I kjølvannet av andre verdenskrig var behovet for gjenoppbygging i Europa stort, samtidig som man ønsket å forhindre at gamle konflikter oppsto på nytt. Den franske utenriksministeren Robert Schuman la 9. mai 1950 frem Schuman-planen, et forslag om å samle Frankrikes og Vest-Tysklands kull- og stålproduksjon under en felles overnasjonal myndighet. Målet var å binde landene sammen økonomisk, sikre forsoning og gjøre ny krig mellom dem utenkelig. Som Schuman-erklæringen hevdet: «solidaritet i produksjonen som etableres på denne måten vil gjøre det klart at enhver krig mellom Frankrike og Tyskland ikke bare blir utenkelig, men også materielt umulig». Både kull og stål spilte en viktig rolle i militærindustrien, samtidig som ressursene var helt nødvendige for å bygge opp igjen byer og industrien i de krigsrammede landene. Les mer om Schuman-planen her.

Et felles marked 

Paristraktaten var den formelle avtalen som opprettet kull- og stålfellesskapet, basert på Schuman-erklæringen, og ble undertegnet i april året etter. Formålet med EKSF var ikke kun å hindre nye konflikter, men også å legge til rette for økonomisk vekst, økt sysselsetting og høyere levestandard.  Paris-traktaten fastslo at man i alle medlemslandene innen fem år skulle avskaffe alle handelshindringer og fastsette en felles tollsats utad. En produsent i ett medlemsland skulle dermed få like vilkår i de øvrige medlemslandenes markeder som nasjonale aktører. 

Felles institusjoner 

EKSF skulle føre tilsyn med markedet, overvåke overholdelse av konkurransereglene og sikre prisgjennomsiktighet. For å ivareta fellesskapets interesser ble Den høye myndighet opprettet. Den besto av ni medlemmer, utpekt av nasjonale regjeringer, men forpliktet til å opptre uavhengig av nasjonale interesser. Den høye myndighet kunne fastsette avgifter i sektoren, oppløse karteller og, ved kriser, innføre produksjonskvoter, styre eksporten eller pålegge rasjonalisering. 

Det ble også opprettet flere institusjoner: et ministerråd som skulle konsulteres og godkjenne krisetiltak, en parlamentarikerforsamling som ga råd og kunne avsette Den høye myndighet, en rådgivende komité for produsenter, arbeidstakere og forbrukere, og en domstol som avgjorde tvister mellom EKSF, bedrifter og nasjonale regjeringer.

Fra EKSF til EU

Paris-traktaten fastsatte at EKSF skulle opphøre etter 50 år, og traktaten utløp derfor i 2002 og de gjenværende reglene for kull- og stålsektoren ble integrert i EU.  Traktaten dannet et mønster for senere traktater, som Romatraktaten fra 1957, og var det første steget mot europeisk integrasjon. Den høye myndighet kan forstås som forløperen til Europakommisjonen, og parlamentarikerforsamlingen til Europaparlamentet. EKSF viste også at land som tidligere hadde vært i konflikt, kunne samarbeide om felles forvaltning av ressurser for fellesskapets beste. 

Les mer om Paristraktaten her.