EØS-avtalen signert for 34 år siden: Slik ble verdens største felles marked til
Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet, EØS, knytter EU-landene sammen med tre av EFTA-landene: Island, Liechtenstein og Norge. Avtalen gjør det mulig for disse tre landene å delta i EUs indre marked. EØS-avtalen ble undertegnet i Porto 2. mai 1992 og trådte i kraft 1. januar 1994. Liechtenstein ble del av avtalen 1. mai 1995.
Historisk bakteppe: Hvorfor ble avtalen til?
Det indre markedet var et sentralt mål for Det europeiske økonomiske fellesskap allerede fra 1957, men var krevende å gjennomføre i praksis. På 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet ble arbeidet med felles regler og gjensidig godkjenning på tvers av landegrensene trappet opp.
På dette tidspunktet var Finland, Island, Norge, Sveits, Sverige og Østerrike medlemmer av EFTA (Det europeiske frihandelsforbund). Det ble likevel klart at EFTA-landene måtte forholde seg til den fornyede integrasjonen som foregikk i det som var forløperen til EU, Det europeiske felleskap (EF). Både EF og EFTA var hverandres viktigste handelspartnere. Derfor lanserte presidenten i Kommisjonen i 1989 et forslag om å etablere et økonomisk samarbeidsområde som skulle omfatte både EF og EFTA.
I 1992 ble EØS-avtalen undertegnet i Porto. Året etter ble det indre markedet en realitet for de daværende 12 EU-landene. Fra 1994 ble det indre markedet utvidet til EØS, og seks land på EFTA-siden ble omfattet av avtalen. Tre av disse (Østerrike, Finland og Sverige) ble EU-medlemmer i 1995. Slik ble EØS-avtalen rammen som gjorde det mulig for Island, Liechtenstein og Norge å delta i EUs indre marked uten å være medlemmer av EU.
Hvem er med?
I dag omfatter EØS 30 land: de 27 EU-medlemsstatene, samt Island, Liechtenstein og Norge som er med i EFTA. Sveits er også medlem av EFTA, men valgte å stå utenfor EØS etter et nei i en folkeavstemning. Da avtalen trådte i kraft 1. januar 1994 var EFTA-siden betydelig større, men Finland, Sverige og Østerrike meldte seg inn i EU i 1995 og forlot dermed EFTA-siden av avtalen. EØS har siden vokst i takt med EUs utvidelser, senest med Kroatia i 2013.
De fire friheter
Kjernen i EØS-avtalen er EUs prinsipper om de fire frihetene: fri bevegelse av varer, personer, tjenester og kapital. EØS-avtalen garanterer like rettigheter og forpliktelser i det indre marked for borgere og økonomiske aktører. Dette forutsetter en harmonisering av regler innenfor områder som helse, miljø, sikkerhet og felles konkurranseregler. Videre fører det til samarbeid innnenfor utdanning, forskning og mer.
EFTA-statene er ikke en del av EUs tollunion eller handelspolitikk overfor tredjeland, og avtalen dekker ikke EUs felles landbrukspolitikk fiskeripolitikk.
Institiusjoner og beslutingsprossesser i EØS
Det øverste politiske organet i EØS er EØS-rådet, som har ansvar for den politiske fremdriften i gjennomføringen av avtalen. Det møtes to ganger i året og fungerer i praksis som et politisk diskusjonsforum der beslutninger treffes ved enighet mellom EU og EFTA-landene samlet.
Det løpende arbeidet med å innlemme nytt EU-regelverk i EØS-avtalen ivaretas av EØS-komiteen, som normalt møtes sju–åtte ganger i året. Alt nytt EU-regelverk som vurderes som EØS-relevant skal behandles i EØS-komiteen. Her møter EFTA-landene med sine EU-ambassadører, mens EU-siden representeres av EUs utenrikstjeneste.
Oppfølgingen av EØS-avtalen
For å sikre at regelverket følges likt på begge sider av avtalen, ble det opprettet egne kontrollorganer på EFTA-siden. EFTAs overvåkingsorgan (ESA) fører tilsyn med at EFTA-landene etterlever EØS-regelverket. I tillegg ble EFTA-domstolen opprettet for å avgjøre tvister om tolkning og anvendelse av avtalen. Begge organer er uavhengige av både EFTA-landene selv og EU-institusjonene.
Du kan lese mer om EØS her.