«Verdensfreden kan ikke bevares uten at det gjøres skapende innsats som står i forhold til de farene som truer den.» 

Slik starter erklæringen, også kjent som Schuman-planen, som Frankrikes utenriksminister Robert Schuman la frem for 75 år siden – ord som fortsatt er like relevante i dag. Den 9. mai 1950 ble grunnlaget for Den europeiske union, slik vi kjenner den, fastsatt i en ekstraordinær erklæring basert på to kjerneprinsipper: fred og solidaritet. 

Europas vei ut av krigens skygge

I 1950 var de europeiske landene i ferd med å komme seg etter de enorme menneskelige og økonomiske ødeleggelsene forårsaket av andre verdenskrig, som hadde tatt slutt fem år tidligere. Gjenoppbyggingen skjedde i skyggen av nye globale spenninger utløst av den kalde krigen. En gruppe europeiske politikere, preget av erfaringene fra begge verdenskrigene, delte en visjon om et forent Europa som kunne forhindre fremtidige konflikter. Tanken var at strategiske ressurser, som kull og stål, skulle forvaltes i fellesskap for å gjøre krig mellom tradisjonelle rivaler – særlig Frankrike og Tyskland – «ikke bare utenkelig, men materielt umulig». 

Schuman-erklæringen – En visjon for fred og samarbeid i Europa

Selve Schuman-planen ble utarbeidet i løpet av april 1950 av EU-arkitekten Jean Monnet, og sendt til den franske utenriksministeren Robert Schuman 1. mai. Overbevist av Monnets idé, ble Schuman en av initiativtakerne til det europeiske prosjektet. Den 9. mai 1950 tok de europeiske landene et historisk skritt mot forening da Frankrikes utenriksminister foreslo å opprette et europeisk kull- og stålfellesskap. Hensikten var å legge fransk og tysk kull- og stålproduksjon under en felles overnasjonal myndighet. Et avgjørende prinsipp var å gjøre Frankrike og Tyskland til samarbeidspartnere – ikke rivaler. Ved å knytte de to stormaktenes interesser sammen, la man grunnlaget for et varig fredsprosjekt. Dette var kjernen i erklæringen, og alle vesteuropeiske stater ble invitert til å bli med. Schuman la vekt på at dette initiativet ikke bare var økonomisk, men politisk. I erklæringen understreket han at en europeisk enhet ikke kunne skapes «i ett sprang» eller etter en fast plan, men måtte bygges gradvis gjennom nye tiltak og solidaritet mellom landene. 

Du kan lese Schuman-erklæringen her. 

Hvordan kull og stål la grunnmuren for EU

Ett år senere, den 18. april 1951, ble Paristraktaten undertegnet. Denne avtalen opprettet Det europeiske kull- og stålfellesskap. Etter ratifisering av Belgia, Forbundsrepublikken Tyskland, Frankrike, Italia, Luxembourg og Nederland, trådte traktaten i kraft 23. juli 1952, og etablerte den første overnasjonale europeiske organisasjonen. Selv om det umiddelbare målet var å skape et felles marked for kull og stål, var den langsiktige ambisjonen å danne grunnlaget for et bredere økonomisk fellesskap – med sikte på en fremtidig politisk union. Traktaten innførte også en institusjonell struktur som på mange måter la grunnlaget for dagens EU: en uavhengig «Den høye myndighet» (forløperen til Europakommisjonen), et Ministerråd, samt en fellesforsamling bestående av 78 representanter fra de nasjonale parlamentene, med ansvar for å føre tilsyn med Den høye myndighet.

På denne måten startet de politiske prosessene som har ledet fram til dagens EU. Den gradvise integrasjonen som Monnet og Schuman så for seg, fortsetter den dag i dag gjennom EUs utvikling for å sikre et Europa preget av fred og solidaritet.

Vi ønsker alle en god feiring av Europadagen!