Enhetsakten fyller 40 år
I februar 1986 ble Enhetsakten undertegnet av medlemslandene i De europeiske fellesskapene (EF). Enhetsakten, som på engelsk er kjent som Single European Act (SEA), var den første store revisjonen av EFs opprinnelige traktater og satte i gang utviklingen som senere skulle lede til Maastrichttraktaten og eurosamarbeidet.
Siden Romatraktatene ble undertegnet i 1957, hadde det ikke blitt gjennomført omfattende institusjonelle reformer av EF. Utviklingen hadde likevel ikke stått stille. Under Fusjonstraktaten i 1965 ble de tre fellesskapenes ministerråd slått sammen til ett felles råd, og de fikk én felles kommisjon. I 1968 nådde man målet om en felles ytre tolltariff, fra 1973 begynte medlemslandene å samordne sinestandpunkter overfor tredjeland, og i 1979 innførte Europaparlamentet direkte valg. Storbritannia, Danmark og Irland ble medlemmer i 1973, Hellas i 1981, og Portugal og Spania i 1986. I 1985 ble Schengenavtalen undertegnet, som frem mot 1995 gradvis avskaffet interne grensekontroller.
Den største endringen i EF på 1980-tallet var likevel etableringen av det indre markedet. Målet om et felles marked var allerede nedfelt i Romatraktatene, og skulle nå realiseres innen 1992. Dette krevde omfattende harmonisering av nasjonale regelverk, blant annet kvalitets- og sertifiseringsordninger, gjensidig godkjenning av vitnemål og standardisering av avgifter og merverdiavgift. For å effektivisere beslutningsprosessene og tilpasse institusjonene til Spanias og Portugals medlemskap, ble det åpnet for økt bruk av kvalifisert flertall i Rådet, og samarbeidsområdene ble utvidet. Europaparlamentet fikk også en større rolle i lovgivningsprosessen ved å kunne avvise Rådets beslutninger under visse forutsetninger, herunder krav om absolutt flertall. Enhetsakten var dermed et viktig skritt mot medbestemmelsesprosedyren, etter Lisboatraktaten kjent som EUs alminnelige lovgivningsprosedyre.
Det europeiske råd, som siden 1975 hadde samlet medlemslandenes stats- og regjeringssjefer, ble nå formelt forankret i traktatene. Enhetsakten styrket også EFs rolle i sosialpolitikken og løftet miljøpolitikk frem som et prioritert samarbeidsområde. I tillegg ble samarbeidet om økonomisk og monetær politikk institusjonalisert, selv om eurosamarbeidet først ble etablert noen år senere.
I løpet av de neste to tiårene fulgte fire nye traktater, deriblant Maastrichttraktaten og Lisboatraktaten, med omfattende utvidelser både i antall medlemsland og i unionens virkemåte.
