Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen fyller 75 år

4. november 1950 var utenriksministerene fra de 12 opprinnelige medlemmene av Europarådet samlet i Roma for å signere Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Europarådet ble grunnlagt i 1949 og er ikke en EU-organisasjon, selv om den ofte forveksles med EUs institusjoner. 

Blant Europarådets 12 grunnleggere finner vi de 6 landene som tre år senere skulle danne Det europeiske kull- og stålfellesskapet, den første overnasjonale europeiske organisasjonen og en direkte forløper til dagens EU, som du kan lese mer om i en tidligere historieartikkel om Schuman-erklæringen her. Robert Schuman, som ga navnet sitt til erklæringen, og som ofte regnes som EUs grunnlegger, var også en sentral figur i opprettelsen av Europarådet, sammen med blant andre Winston Churchill og Konrad Adenauer. I 1955 vedtok Europarådet sitt offisielle flagg: 12 gylne stjerner i en sirkel på en blå bakgrunn. På oppfordring fra Europarådet ble det samme flagget vedtatt som symbol for det som senere skulle bli EU. Europarådet har siden den gang lagt til en stor C i sin logo, og skiller seg dermed fra EU-flagget. I 1972 vedtok Europarådet Beethovens niende symfoni og «Ode til gleden» som Europas hymne, og 13 år senere ble dette også vedtatt som EUs offisielle hymne. 

Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen

Europarådets fremste bidrag ligger imidlertid et annet sted. Da organisajonen ble grunnlagt i 1949, var formålet, i likhet med Det europeiske kull- og stålfellesskapet som etter hvert ble til EU, å forhindre en gjentakelse av grusomhetene fra andre verdenskrig. Europarådets grunnleggere ønsket derfor å etablere en organisasjon som skulle styrke demokrati og rettsstat, men også sikre at menneskerettigheter ble ivaretatt på det europeiske kontinentet. 

Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen ble dermed til, for å skape et felles rammeverk som kunne beskytte individets grunnleggende rettigheter og forhindre atrositeter. Konvensjonen slo fast et sett med sentrale rettigheter, som retten til liv; forbud mot tortur; forbud mot slaveri og tvangsarbeid; rett til frihet og sikkerhet; rett til en rettferdig rettergang; ytringsfrihet og forbud mot diskriminering, for å nevne noen. Siden 1950 har det kommet flere tilleggsprotokoller som har utvidet rettighetene i traktaten. De omfatter for eksempel retten til eiendom og utdanning, krav om frie og hemmelige valg og forbud mot dødsstraff. 

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen

I 1959 opprettet Europarådet Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg for å håndheve menneskerettighetskonvensjonen, og en omfattende reform i 1998 gjorde menneskerettighetsdomstolen til en permanent institusjon med full individuell klagerett for alle borgere i Europarådets medlemsstater. Medlemsstatene som er part i EMK forplikter seg dermed til å rette seg etter domstolens avgjørelser og ta alle nødvendige skritt for å etterkomme dem, og enhver person hvis rettigheter er blitt krenket i henhold til konvensjonen av en stat som er part til den, kan bringe saken sin inn for menneskerettighetsdomstolen.

EU og Den europeiske menneskerettighetstraktaten

Lisboatraktaten traktatfestet i 2009 at EU og alle dets medlemsland skulle bli part i EMK, og forhandlinger har pågått siden, foreløpig uten et endelig resultat. Likevel er samtlige av EUs 27 medlemsstater blant de 46 medlemsstatene som i dag utgjør Europarådet, og som har forpliktet seg til å følge EMK og dommene som fattes i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Europarådet er altså en organisasjon uavhengig av EU, men som likevel har flere likhetstrekk. Begge institusjoner jobber for å fremme et bedre Europa som aldri igjen skal havne i samme situasjon som under andre verdenskrig. EU og Europarådet opprettholder et nært samarbeid, og faktisk er det å være part i EMK en forutsetning for å kunne bli medlem av EU.